Våren er her, og det frister med søksøvelser igjen.
I treningslaget er det stemning for oppstart etter påske, men noen av oss er ikke plaget med slik tålmodighet når konglene kommer til syne på bakken.
Da er det stemning for spor!

Min vel gjennomtenkte sporplan forsvant imidlertid som dugg for solen da lørdag opprant som en perfekt dag å fly drake med.
Jeg har en filosofi om å gjøre søksøvelsene så optimale som mulig, men erkjenner at modifisering heller ikke gjør meg alterert ;o)

Siden det var sterk vind ble det en dag i patruljens gang.
Vi hadde en ukjent oppgave foran oss og jeg startet langs en grusvei.
Allerede ved start hadde jeg glemt noen tidligere erfaringer som sier noe om hvor ugunstig det er å gå i grøftekanten.
Jeg får hint av noen bak og endrer posisjon.
Vi går videre og Freia hever hodet i kjent stil, jeg kobler av og hun flyr avsted.
Hun returnerer med melding og jeg biter tenna akkurat tidsnok sammen til å stoppe en glose med ros for innkomsten.
Det er ikke her belønningen skal komme nå.
Freia ”koker” etter å kunne påvise, jeg demper dette momentet litt, da hun viser tendenser til å ville slippe bittet for tidlig i iver etter å returnere til figuranten.
Hun holder fint, og ved påvisningssignal forvandles gullet fra en flatcoat til noe likt en romrakett.
Å holde fast i lina uten å få nærkontakt med mosen i dette tempoet, krever at jeg i alle fall har tunga rett i munnen.
Dette er grunnen til at jeg altfor sjelden bruker line ved påvisning, men det er en nødvendighet ved prøver eller aksjoner, så jeg er forbredt på at begrepet “flyer” kan få ny betydning i laget fremover;o)
Freia jobber bra på overvær, er lett å lese og har som nevnt over, et usedvanlig tempo. Hun er et individ med mye energi, og det ser jeg på som utelukkende positivt.