Underfundig

Om jeg noen gang skulle ønske et under i treningen, må det bli når vi går spor og jeg kunne se hvor luktpartiklene egentlig befinner seg, en farge på dette svevende flyktige, ville kanskje latt meg beholde noe av flettene.
Tenk om ferten lå som en rosa sky i sporet, naturopplevelsen blir jo borte uansett der jeg henger etter mellom kvist og kvast;o Stol på hunden sies det, joda erfaring har lært meg at den uvitende går bakerst i lina, men bare EN gang.. en sky.. rosa og fin..;o og jeg glemmer trolig alt som heter primærspor-sekundærspor…
Siden vi trener opp mot søk etter savnede og ikke mot konkurranse, er jeg fornøyd om gullet kommer igjennom sporet med alle gjenstandene og slutten.
Ikke dermed sagt at man skal overse alle mulige krumspring underveis, men hundene har nå en gang en naturlig måte å søke på, og det er etter mitt syn verd å ivareta.
Så får det bli opp til oss selv hvordan vi legger forholdene til rette og generaliserer underveis.