Vi har vært ute med sporlina igjen

sporet var på ca 800m, lagt i skogssterreng, uten gjenstander, med fire vinkler, og omlag fire timer gammelt
Under sporoppsøket var ikke gullet spesielt rolig, men utrolig nok, sanset til å registrere bakspor og snu etter 3-5m og spore riktig vei.
Hun får “gå” sporlina ut før jeg følger på.
Tre meter før første vinkel suser hun over pølsebiten, men tar vinkelen greit uten å rase rett frem.
Halvveis i sporet kommer det uventet to joggere, de stopper opp midt i sporet, gullet lar seg forstyrre og stopper for å hilse.
Jeg lar henne hilse ferdig før hun selvstendig tar opp sporet igjen.
Det er nesten så jeg ikke tror mine egne øyne! Å øve med forstyrrelser av passive figuranter er noe ganske annet enn når forstyrrelsene presenterer en hjertelig velkomst.
Her tar jeg i betrakning av det umåtelige glade og sosiale vesenet jeg har foran meg.
Riktignok tikket sekundene og de to forstyrrelsene ble grundig vasket og dasket, men uten kommando var gullet da hun fortsatte på den “ville” ferden.
Neste vinkel lå til høyre ved et furutre, her braste gullet rett frem i kjent stil, jeg slapp linen så hun kunne utrede uten manipulasjon, jeg har nemlig noen ubevisste veiledende tendenser når jeg selv er sporlegger.
Hun finner igjen sporet og suser videre, herremin for et tempo, et sted må jeg legge skylden, og i dag velger jeg fra øverste hylle og sier at det er tidlig i sporsesongen som er årsaken;o)