Natt til torsdag var vi igjen ute i søk, da med seakingen over hodene.
Det ble en aksjon som gav meg en favn full av motivasjon å holde på
Følelsen av å gjøre noe virkelig meningsfylt, dukket opp samtidig som jeg så smilet i øynene til den savnede gamle mannen da han ble funnet.

Men akkurat slik føltes det ikke litt tidligere på natten da jeg stod i en dyp og bratt kløft, med vann og leire oppover leggene og kratt så tett at en jungelkniv ville vært kjærkommen.
Det var begynt å lysne av dag, men der nede var det aldeles mørkt, lysstrålen fra hodelykta stoppet i krattet omtrent 1 meter foran meg.
Ikke mye sikt med andre ord.
Da vi nådde bunnen ved bekken og skulle påbegynne stigningen på andre siden, tenkte jeg et øyeblikk Herremin.. tenk, at dette gjør jeg aldeles frivillig, sklir rundt i leira midt på svarte natta, antagelig har det heller ikke vært folk her nede på 100år..
Til info så bor det noen fuktige slimete skapninger der nede ingen noensinne før har sett

Endelig oppe så alt litt lysere ut, bokstavelig talt.
Jeg hadde søk i et par timer antar jeg og hadde deler av åpne jorder og noen eiendommer igjen å avsøke.
Ved et bolighus kommer huseier ut og spør meg hva som pågår, han og kona ble vekt av helikopteret og så plutselig meg i hagan
Jeg forklarer, hvorpå han da forteller at han hadde observert en person i området kvelden før.
Personen hadde beveget seg på en måte som gjorde at han først antok det var en oppsynsmann som kontrollerte grøfter ol.
Jeg blir nyskjerrig og spør om signalement, dette stemmer godt overens med den savnede. Vedkommende forklarer retningen personen hadde gått, som var i åpent landskap (dyrket mark) mot en liten “flyplass”.
Jeg syntes dette var veldig interessant, personen hadde også gått ut i åkeren.
Jeg tar siste rest av teigen før jeg returnerer til ko hvor opplysningene fremlegges.

Jeg viser vei til området, det er Freia og en politihund som skal søke av området.
Da vi ankommer flyplassen, er planen at seakingen skal søke området fra luften og vi fra bakken.
Det var dels åpent og dels tett vegetasjon rundt oss.
Vi rakk å planlegge søket, før mannskapet i seakingen melder om funn ca 200 meter fra oss.
Politihunden tas raskt ut og jeg får beskjed om å følge på, der og da tenker jeg at vedkommende er død og velger å la Freia bli igjen i bilen.
Vi løper fort over jordet mot krattet, det er der inne et sted seakingen har lokalisert noe.
Seakingen lander og piloten kommer ut å viser retning, skal si det blåser av den doningen
Vi baner oss vei etter Politihunden i buskaset som litt etter lokaliser den savnede.
Besetningen fra seakingen kommer også til og sammen geleider vi den savnede ut av området.

Dette ble bare sånn stas, et vidunderlig lykkelig utfall som ga masse ny motivasjon, ikke bare for meg kunne jeg se noen herlige smil avslørte nemlig det

Dette lille bildet ble tatt med mobilen like før avreise