På søndag raste vi avgårde til årets første aksjon, vi ble anmodet om å ta med ski da det var mellom 30-50 cm nysnø i søksområdet. Det var bare få timer siden vi sist hadde ski på beina og slik er det iblant, man tar en god treningsøkt med tanke på litt slaraffenliv etterpå, men som kuliminerer i noe ganske annet

Vi ble første ekvipasje på stedet og etter en raskt titt på kartet besluttet jeg å la skiene forbli i bilen, for her var det bratt og svært ulent terreng. Den savnede hadde lagt ut på tur dagen i forveien og det var kommet omlag 30 cm nysnø etter det.
Min første oppgave ble å undersøke et området hvor en politipatrulje på scooter hadde sett mye tråkking og fall, hvoretter sporene forsvant innover i skogen. Det ville ta lang tid å nå inn til området på beina, dermed skulle vi fraktes inn på slede.
Denne gangen fikk jeg med meg Martin fra RK og sammen entret vi sleden med Freia i midten, en styrte sleden bak, slik som hundekjørerne gjør, nødvendig for at sleden ikke skal velte i svingene. På slike sleder som er lastet er det ikke slik at man kan lene seg tilbake og nyte uværet, nei da må man holde på det man har og forsøke å ikke ramle av i svingene. Freia har ikke for vane å kjøre slede, men hun forholdt seg rolig hele veien, hun begynner å bli godt vant med en eier som tar henne med på de underligste ting.

Underlaget var utfordrende i bakkene for under snøen var det speilblank is. Flere steder ble det ikke mulig for scooteren og ta seg frem med full last, så vi gikk de bratteste partiene frem til det ikke var forsvarlig å kjøre lenger. Vi hadde et stykke å gå før vi ankom destinasjon, men jeg besluttet å sette Freia i søk underveis.
Jeg forklarer Martin hvordan Freia jobber ved funn da hun plutselig farer av sted og returnerer med melding. Hun påviser og vi finner et ektepar som er ute å titter etter å ha sett seakingen sirkulere i området. Vi tråkker videre og det er tungt å gå i den dype snøen, jeg har ikke mye klær på, men det blir svært varmt underveis, takk og lov for sauen så blir det heller ikke kaldt etterpå.

Vi kommer frem til punktet hvor sporene er, de er dekket med 20-30 cm snø, og vi kan også se at noen har sklidd og falt. Vi følger sporene, det kan se ut som de stammer fra elg, men for å være sikker følger vi på, det er ikke så lett å skille menneskespor fra elg når snøen delvis dekker dem. Vi finner et leie og her får vi bekreftet mistanken, det er dyretråkk vi er inne på. Vi utvider området og foretar lytteposter på høydekurvene, men gjør ingen interessante funn.
Ved midnatt trappes aksjonen ned og Freia kan ta en velfortjent hvil, hun lokaliserte tre funn under søket og fungerte veldig bra.

Neste ettermiddag etter jobb er vi tilbake i ko, teigen som tildeles er på ca 250 kvadratmeter, jeg ønsket hjelp i teigen da søksforholdene var svært krevende, vi skulle høyt opp denne dag også, det var vind, tett snødriv, mørkt, dårlig mobildekning og omlag 50 cm nysnø.
Vi fraktes oppover i landrover med kjetting på alle fire hjul, noe annet enn Audien min med bakkeklaring på usle 20 cm Vi er fire stykker som fordeles på to teiger, tre hundeførere og en rep fra røde kors.

Vestre begrensning av teigen er kjørt opp med scooter av RKHK, ellers skal terrenget være nærmest uberørt. Vi planlegger søket, men det viser seg og bli svært vanskelig å dekke teigen under de forholdene som er på stedet. Utenfor scootertråkket var det svært krevende å bevege seg, vi sank dypt ned. Snøen pakket seg på hundene, jeg har aldri sett Freia slik, snøballer på størrelse med tennisballer pakket seg langs fanene på beina, under buken og i baken.
Etter noen timer føltes søket som et endeløst kav i snødrivet, litt bedre forhold hadde gjort susen:o) Jeg mente søket der oppe burde gjenopptas neste dag, under bedre forhold selv om det føltes som et kraftig nederlag og ikke ha dekt hele teigen. Det ble slik, for like etter får vi beskjed fra ko om at de har besluttet å innstille aksjonen. Det var meningen vi skulle fraktes ned igjen, men terrengbilene var ikke ledige så vi besluttet og begynne å gå.

Da vi ankommer bygda og gps’en passerer mila kjenner jeg veldig godt at jeg har muskler i beina (til vanlig aner jeg ikke at de eksisterer) så det er med stort velbehag vi endelig blir plukket opp og kjørt de siste kilometerne til ko. Der avleses gps’ene, vi søker med sporlogg slik at politiet kan laste informasjonen ned på kartet og dermed sikre seg at alle teiger blir nøye gjennomsøkt. Suverent hjelpemiddel spør du meg.

Ved halv to tiden reiser vi fra ko, en annen sliten NRH’er kjører foran meg og etter få meter sklir han av veien og ut i grøfta, eller rettere, i bekken. Selv med firehjulstrekk står den bom fast (skal ikke nevne navn, sjåføren ble nemlig mobbet litt på stedet En viss Anders foreslo at et bilde av seansen ville bli et flott BAKsidebilde til Redningshunden Ingen av oss med snekkerbiler eller andre pinglevogner kunne dra den opp, men Stein Gravdahl i politiet har suveren *TREKKOPPBIL* så på få minutter var bilen på veien igjen.

Aksjonen er nå avsluttet uten funn, noe som er svært beklagelig, nedenunder finnes noen få linker til en brøkdel av presseoppslagene som ble publisert de dagene aksjonen pågikk.

Se video fra aksjonen her

Presseomtale

Se flott intervju av Sidsel og Burman her

Den savnede ble funnet omkommet 11 dager etter at vedkommende ble meldt savnet. Funnstedet var i tett vegetasjon ved foten av en skrent og i et bratt og ganske ulendt terreng. Stedet var også utenfor de 10 kvadratkilometerne hvor det hadde vært søkt med hund, for er det noe som opptar oss hundeførere så er det nettopp det. Vi legger stor vekt på å dekke de områdene vi blir tildelt av politiet 100%, og under denne aksjonen var de meste mot oss, ikke minst været, med kontinuerlig snøfall, mørket og selve topografien i området.
Det føles godt at vedkommende nå er funnet tross det tragiske utfall.