I morges suste det rosa laget + et par gjester til Hønefoss for å trene, der er det nemlig så godt som snøfritt i treningsområdene.
Vi runderte, men kunne ikke la muligheten til å gå spor fordufte helt heller.
Under runderingen ble det omtrent 50/50 med funn og tomslag.
Freia gikk i fint tempo begge øktene og helheten på øvelsen var bra etter egen bedømming. Alltid er det jo noe å humre over eller sette en finger på, som f.eks at den sosiale Freia alltid må hilse på nye liggende figuranter med et sleik før hun melder, og at hun i åpent terreng drar ut på 100 meter før jeg rekker å få det minste pip ut av fløyta..

Det ble en lang dag i dag og sporet som skulle ligge til dagens slutt var blitt i underkant av 7 timer da vi startet.
Det lå i delvis beferdet terreng med stier og en traktorvei.
I mitt stille sinn streifet tanken meg at dette kanskje ikke var i tråd med mine tanker om enkle-start-på-ny-sesong-spor.

Droppet sporoppsøket og satte Freia 90 grader på.
Etter første gjenstand får vi fersk kryssning av mann med hund.
Freia løfter hodet og lar seg forstyrre et øyeblikk før hun sporer videre.
Vi krysset så en sti hvor første sportap kommer, og mens hun utreder der kommer en jogger farende forbi. Da det ender opp i sirkel bestemmer jeg meg for å gå tilbake til siste gjenstand og prøve på ny.
Da går det bedre og hun finner igjen sporet ved stien og belønnes med en gjenstand like etter.
Siste etappe går bra bortsett fra av at hun går over slutten, men siden jeg oppdager det ved at jeg tråkker på ballen kaster jeg den frem slik at hun får den sprettende rett foran snuta.
Skal si det ble action der fremme akkurat da, ikke så ofte at slutten presenteres hoppende på den måten, som regel ligger den jo bare der… ganske så dau