Gårsdagens spor på Årbogen var i underkant av 900 meter og gikk rett til himmels, bokstavelig talt. Dermed var det en fryd faktisk, å ha en hund som for tiden dundrer av gårde i et voldsomt tempo.
Men tross trekkraft, var jeg grusomt andpusten og kjente blodsmak på sleika da det endelig flatet ut på toppen hvor slutten lå.

Underveis jobbet dyret bra, men etter to gjenstander registrerte jeg med forundring at Freia markerer, men ikke apporterer.
Jeg blir nyskjerrig og tenker det kanskje er en orm eller noe annet levende siden hun bare står der og ser ned i mosen. Men det som lå der var i høyeste grad dødt og godt hun ikke tok i munnen, for det viste seg å være en stor og sylskarp jaktkniv.
Den var for skarp til å legges i lomma, så med kniven i hånd fortsatte ferden.. (til undertegnedes fordel var det lite tilskuere i høyden!)

Totalt misset vi to gjenstander underveis og hadde et sportap 50 meter før slutt, men ved hjelp av en rask telefon til Kjersti-sporlegger som anga retningen, fant vi igjen sporet og dermed slutten også.
Forøvrig plantet jeg kniven dypt inn i barken på ei furu da jeg ringte, og for ikke å utdype min glemsel kan jeg bare kort si at den står der i barken fremdeles