Vi har boltret oss i skogen igjen, på en måte som utenforstående observatører kanskje kunne bli fristet til å ringe et par tresiffrede nummer. Kan ikke si annet enn at de har vår forståelse. Vi er jo stadig og se i de merkligste posisjoner og kontrasten til det normale blir iblant stor. Som den gang jeg skulle lage en ukjent oppgave og var 100% sikker på at jeg var helt alene på “åstedet” Det ante meg nemlig at ingen burde se meg i dette gjerningsøyeblikket.

Det hadde seg slik at jeg hadde medbrakt en utstillingsdukke som for anledningen var kledd opp i mine egne klær. Jeg ville henge den høyt oppe i et tre, altså med renneløkke rundt halsen. Mine lassokunstner er heller labre så jeg gjorde mange forsøk med full konsentrasjon for å klare og få kastet tauet rundt riktig grein. Om litt var tauet på plass, og jeg kunne heise dukka, omtrent som man gjør når flagget skal til topps.

Med “fryd” ser jeg den henger ganske så realistisk plassert. Jeg rygger bakover for å lage en knop da jeg skjønner jeg ikke er alene lenger, for noen brøler i buskene: “Å ÆRRE DU DRIVER MED???” Jeg ser meg selv stå der med tauet i hånd..mannen ser egentlig litt syk ut..

Vel, vi trener hund sier jeg..Begrepet vantro fikk ny betydning, så jeg fortet meg å legge til at dette var trening for tjenestehunder. Se! Det er bare en dukke hører jeg meg selv.. Vi bestreber her å gjøre situasjonene så realistiske som mulig…

Det hører med til historien at han fikk en debrifing med tilbehør etterpå

Tilbake til gårsdagens økt som forøvrig var uten dukker og renneløkker. Runderingen bestod av 12 slag, med figuranter utplassert i start, ende, samt en utplassert underveis. Terrenget i løypa var variert, med birker, bekker, myr og mye gjørme. Freia viser hva hun er god for og suser gjennom løypa uten at jeg trenger og korrigere noe som helst. Jo, du leser riktig, bare pip fra meg, og det sørget fløyta for

Dagens sporøvelse viser imidlertid noe som har blitt vår svakhet for tiden, en gjenganger.. Gjenstander!

Sporet som ble presentert var et paralellspor på 700 meter, 4 timer, 4 gjenstander + slutt.
Freia tok sporet med intensitet og lot seg ikke affisere av den andre hunden foruten at det trigget “konkurranse” instinktet
Sporlegger var for anledningen også med og helt akutt ble jeg bedt om å stoppe og vente litt. I heite tenker jeg, stoppe nå? Vi har det gøy altså..Ok, Freia “Stååå!” Freia later som om ingenting er hendt..”Ståå!”
Jeg får ikke stoppet henne med stemmen denne gang og må holde igjen i lina.

Det kan fortelles at Freia da var svært nære ved å gå ut av sitt gode skinn og tre på en genser. Da den sjarmerende Mr. Martyr bak omsider lar oss fortsette, blir det frydefullt igjen og vi finner gjenstand. Ferden videre i terrenget med paralellhunden på høyre side ga terningkast som åpner dører i ludo, om jeg ser bort fra det faktum at vi gikk over tre gjenstander, vi sågar toget over dem underveis Men, man skal fremheve det positive ikke sant