Vi stilte til prøver i Romerikes distrikt forleden, nærmere bestemt Årnes.
Kan ikke si annet enn at vi reiste noen mil med selvtillit og tro på regodkjenning, tross 30 varmegrader.
For å ta det med en gang så ble det stryk, på et grunnlag som var realt nok, men noe inn i heitinga lite motiverende for videre trening.

Jeg snakker om sporet igjen. Freia gjorde et flott oppsøk, lå godt i sporet hele veien og fant første gjenstand før vi begynte oppstigningen på 400 meter. Fortsatte fint hele veien ned og frem til sluttgjenstand.
Tidtager kunne notere 25 minutter totalt. Sporet var en fryd å henge på, tross varmen. Det var bare en hake ved idyllen, at vi igjen manglet EN gjenstand. At dette er reprise fra tidligere prøvespor gjør det hele bare til å grine av

Runderingen skulle heller ikke gå veien denne dag, men som i sporet gjorde Freia en flott innsats bortsett fra at hun i varmen valgte å bade i bekken og slippe bittet etter funn av figurant.

Uansett egne nederlag er det på sin plass og gratulere øvrige ekvipasjer med innsatsen for dagen: Jon som bestod runderingen, André og Gunn som bestod sporet

Tilbake til nåtiden. Etter motivasjonstapet i sporet er jeg kommet til at sporingen jeg trodde var bra, igrunn er for dårlig. Det er nesten så jeg ikke tror hva jeg selv taster..å erkjenne noe slikt sitter ikke akkurat løst i vokabularet

Men sannheten er at Freia ikke sporer nøye nok, og jeg har selv æren for det. Kan hun ta den raskeste veien, så gjør hun altså det. Jeg har ligget på en filosofi at det å finne løsningen (personen) raskt er viktigere enn å støvsuge alle sporets kriker og kroker. Fremdeles mener jeg det, men aberet med det er jo at vi ikke får med oss alle gjenstandene som er et krav i NRH for å bestå sporet.

Det betyr i praksis at vi nå går nye veier og har fått hjelp fra hundepatruljen. En sjarmerende diktator, har satt oss under et strengt treningsregime hvis program er så omfattende at det bør generere til suksess..om vi klarer å følge spillereglene hans da